Man kan godt fordype seg i sjamanisme på teoretisk vis. Det kan leses og læres som et fag,på linje med andre fag. En god lærer kan undervise i dette på samme måte som det gjøres i andre sammenhenger. Og den som setter seg inn i dette,oppdager etter hvert at små stammers sjamantradisjoner kan føre en inn i en stor arv. Om man vil nærme seg sjamanenes verden på denne måten,er det mer enn nok stoff å ta av. Men ingen blir sjaman bare ved og lese om det.
Fra menneskehetens første morgengry har sjamanene vandret gjennom historien,under mange navn og i forskjellige roller,som helbreder,historieforteller,kunstner,seer,og seremonimester. Og ikke minst som klovn,med sin underholdende og overraskende agering. Ingen annen åndelig spesialist har hatt så forskjellige oppgaver å ta seg av og så mange uttrykk til sin rådighet. Ei heller finnes det andre som opp gjennom tidene har fått knyttet så mange og så motstridende oppfatninger til seg og sin virksomhet. sjamanisme er ikke blitt til på samme måte som kristendommen,islam eller buddhismen,grunnlagt som de er av hver sin religionsstifter. For denne gamle kunsten har vært her hele tiden,som en mulighet eller en opprinnelig arv nedlagt i menneskene. Fra gammelt av går det et "sjamanbelte"fra sameland og gjennom hele Sibir. Innvandrerne fra Asia brakte sjamanisme med seg til Nord-og Sør-Amerika. Fenomenet finnes fra tidenes morgen i Australia og i de store øykulturene i Stillehavet og selvfølgelig i Afrika,menneskehetens vugge. Sett i historisk sammenheng er sjamanisme den første åndelige praksis og det første store kulturfaget. Ordet sjaman kommer fra språket til en liten gruppe jegere og reinsdyrjegere i Sibir. Før ble de omtalt som tunguser. Nå kaller de seg selv for evenker. Stavelsen "sja" stammer fra et verb som betyr "å vite". Det er vanlig å si at ordet betyr "den som vet",selv om betegnelsen har fått et mangfold av betydninger i tillegg. Først ble ordet brukt for å beskrive en åndelig spesialist fra denne regionen. Men etter hvert er sjamanisme blitt den internasjonale betegnelsen på de mange åndelige teknikker som finnes fra gammelt av blant forskjellige stammer og folkeslag,og på alle kontinenter. Derfor kan man i dag si at dette er navnet på de eldste kjente metodene for kraft,healing,kreativitet og ekstase.
Likheten i denne praksisen blant folk adskilt av store geografiske avstander ,selv kontinenter,er slående,især om man tar i betraktning alle de store forskjellene som finnes,både med hensyn til språk,kultur og levevilkår ellers. Dette viser at sjamanisme er en verdensarv,tilgjengelig gjennom lokale tradisjoner i egen familie. Forhold man har til naturen kan også tjene som åpning inn i sjamanismens verden. Muligheten for å slå en bro fra hverdagssinnet og til en oppløftende erfaring av glede og frihet ligger i alle. Den samiske sjamanen kalles noaidi. Ordet henviser til en som praktiserer sjamanisme  og har evnen til å lytte seg inn bakom alle tingene. Slik lytting åpner den indre verden. På den måten er noaidien en som ser.
I gammel tid i Sameland fantes det en tromme i hvert telt. Det betyr at flertallet av befolkningen praktiserte sjamanisme,eller var sjamaner. Blandt indianerne i regnskogen i Amasonas er det fortsatt sånn at flertallet av den innfødte befolkningen praktiserer sjamanisme,slik det også har vært andre steder.
Det var da den moderne staten og mentaliteten vokste frem,at sjamanismen stadig i større grad ble skjøvet til side. Den gamle arven og samfunnsordenen ble motarbeidet av kirke og stat,og overlevde i små stammer og blandt urfolk som bebodde vanskelig tilgjengelige områder. Mange sjamaner og sjamankulturer har opp gjennom tidene ytt store offer for å holde kunnskapen levende. En gruppe studerte sjamanisme over en periode på seks år i USA. Noen fra den gruppen dro avsted for å lære mer om sjamanisme blandt evenkene,det folket som hadde gitt verden navnet på denne praksisen. De oppdaget at nesten ingen husket den gamle kunnskapen. Sovjetisk indoktrinering og den store glemselen hadde gjort at den nærmest hadde blitt borte. Den hadde gått under jorden,slik sjamantradisjonene har gjort det også blandt andre stammefolk,samene inkludert. Nå er sjamanismen tilbake blandt evenkene,slik tilfellet også er blandt andre urfolk som har vært utsatt for politisk og åndelig undertrykkelse. I republikkene Jakutia og i Tuva,som ligger midt i Asia,er sjamanisme nå støttet av staten. I den vestlige verden begynte den praktiske interessen for denne gamle kunsten å våkne for omkring 25 år siden. Da var Carlos Castanedas forfatterskap i full gang. Stanislav Grof arbeidet med å utvikle og utbre den transpersonlige psykologien. Og i 1980 kom Michael Harners bok "The Way of the Shaman".
Alle tre hentet inspirasjon og kunnskaper fra urbefolkningenes sjamanarv og introduserte det de lærte for egen kultur. Gjennom sin innsats satte de også sitt stempel på den store bevissthetsrevolusjonen som kom igang i slutten av forrige år tusen. Med kunnskaper ervervet fra forskjellige stammetradisjoner har de vært sentrale i arbeid med og gjøre sjamanenes verdensarv tilgjengelig for stadig flere. At interessen for sjamanisme er våknet blant majoritetsbefolkningen er også som det skal være.For om man går langt nok tilbake i historien,oppdager man at den første åndelige arven som finnes er det vi nå kaller sjamanisme. Så dette er dypest sett alles arvegods. det er samtidig fundamentet og mønsteret som små og store åndelige retninger og religioner bygger på. Javisst kan man lære sjamanisme. Og i den grad det er nedlagt i den enkelte som evne,så har alle den evnen. Så godt som enhver har potensiale i seg til å bli sjaman. Men man må lære og ta mulighetene i bruk. For at det skal skje må man bli personlig involvert. Selvutvikling og selvutfoldelse skjer ikke uten entusiasme. man hører tallrike historier om hvordan reaksjonene kan bli for den som har meldt seg på en sirkel for å lære denne gamle kunsten. Få opplever tiden frem mot kurset som bare rolig og ordinær. Den indre kraften har en dynamikk som er tvetydig i sitt uttrykk. Det kan føre til at både noe lyst og lokkende,men samtidig også noe skummelt vekkes til live. Ved høylys dag kan bilder komme som ut av dype drømmer ta til å arbeide i sinnet. Når kraften kalles på,vil den uttrykke seg. En ny forståelse av sjamanisme er på vei inn,frykten er på vei ut. Egentlig er dette heller ikke noe å være redd for,i hvertfall ikke om man kan komme forbi angsten for den brysomme egodøden. Hvorfor skal man være redd for å lære seg selv sin arv og kjenne?
Sjamanisme kommer ut av det arkaiske sinn,men er en tradisjon i utvikling. I løpet av de siste 25 årene er mange mennesker blitt introdusert til dette,kanskje flere nå enn noen gang før i løpet av et slikt tidsrom i menneskehetens historie. I den verdensomspennende stammen som sjamaner nå utgjør,er det mange som befinner seg i "forskningsfronten"på sitt vis og utvikler denne gamle kunsten gjennom egne erfaringer,undersøkelser og selvutfoldelse. Enhver sjaman lytter seg på sin måte bakenom tingene,inn dit hvor naturens og sinnets krefter møtes.